Barentshavets geologi - variert og lovende

Det forventes å være store olje- og gassforekomster i Barentshavet som ennå ikke er funnet. Grunnlaget for dette er en geologisk reise som startet ved ekvator for 400 millioner år siden. Og mye måtte klaffe på reisen nordover.

Mot slutten av tidsepoken silur, for drøyt 400 millioner år siden lå området vi i dag kaller Barentshavet rett nord for ekvator, og Grønland og Skandinavia var forent via den nord-sørgående Kaledonske fjellkjede.  Fjellkjededannelsen satte opp et storskala geologisk rammeverk for Barentshavet.

I rundt 100 millioner år fremover var Barentshavet Barentslandet - med sletter, sumper, innsjøer og elver, og et varmt og fuktig klima. Så i overgangen karbon-perm (for 300 millioner år siden) ble hele området oversvømt av hav. Koraller, svamper og andre skalldannede organismer sørget for av at tykke lag med kalkholdige sedimenter ble avsatt. I dag er dette bevart som kalksteiner, utbredt over hele Barentshavet og på Svalbard.

Passerer Sentral-Europa
Klimaet ble kaldere og tørrere i overgangen fra karbon til perm, men våtere igjen i overgangen til triastida (252 millioner år). Kontinentalplatenes bevegelser har ført Barentshavet til omtrent der Sentral-Europa ligger nå. Fremdeles var det hav, men enkelte øyer stakk opp. Som for eksempel den geologiske strukturen som i dag kalles Lopphøgda. Sedimentene var dominert av leire og sand på grunn av mer erosjon og avrenning fra landområder øst og sør for Barentshavet. Store mengder slam, silt og sand ble avsatt på store elvesletter som beveget seg fra Uralfjellene i øst og fordrev havet vestover slik at mesteparten av Barentshavet igjen var over havnivå.

Barentshavet i Sør-Norge
I juratida (145-200 millioner år) domineres landskapet av elver, elvesletter, grunne bukter og havområder. Barentshavet har beveget seg nordover til omtrent samme breddegrad som Sør-Norge ligger på i dag. Sandstein, leirstein og kull fra denne tida kan studeres i mange letebrønner i Barentshavet og vitner om et kystnært, vekslende miljø. Noe av sandsteinen fra denne tida utgjør reservoarsteinen i Skalle- og Filicudi-funnene i dag.

Mot slutten av jura skjer flere ting som blir viktig for dagens petroleumsaktivitet. Oppsprekking og ekstensjoner i jordskorpa danner riftdaler, havnivået stiger og et marint miljø med slamrike avsetninger dominerte. Blant annet dannes det vi i dag kaller Hammerfestbassenget som i dag ligger omkring 130 km ut i Barentshavet nordvest for Hammerfest.

I kritt-tida (66-145 millioner år) førte erosjon fra Norges fastland og geologiske høyder som Lopphøgda, Bjørnøya og Svalbard til avsetning av sand i lokale deltaer som bygget seg ut i havet. Store mengder slam, silt og noe sand ble avsatt i de vestlige deler av Barentshavet. Det var på denne tida moderat geologisk aktivitet i Barentshavet, men vulkaner var aktive på Svalbard. Det marine avsetningsmiljøet fortsatte inn i tertiær-tida (3-66 millioner år), men deler av Barentshavet var tørt land. Et havområde strakte seg fra sørvest mot Svalbard, som var delvis landområde, delvis dekket av hav. Mye av kullet drevet på Svalbard stammer fra denne tida.

Endelig hjemme – eller fremdeles på vandring?
Har så Barentshavet omsider funnet sin plass på jordkula? Nei, den eurasiske kontinentalplata beveger seg stadig nordøstover med 2-3 cm per år. Trolig vil det sentrale Barentshavet befinne seg mer enn 1000 km lenger nord om 50 millioner år, omtrent litt nordøst for Svalbards nåværende posisjon. Barentshavet er således fremdeles på reise og vil fortsette å være det i overskuelig fremtid. Vi er heldige som får være med på deler av turen og høste av ressursene underveis.